Brudd på linjen til Iran

Siamak Nematpoor, journalist i Demo, er norsk-kurder med familie i Iran. Her skriver han om dilemmaet norske journalister befinner seg i når de dekker løpende nyheter fra utlandet.

Illutration: Demo.

Hvorfor føles dekningen av Iran utilstrekkelig? Svaret ligger ikke hos den enkelte journalist, men i et system som prioriterer tempo over dybde.

De siste dagene har jeg vært klistret til skjermen på grunn av demonstrasjonene i Iran. Det samme er foreldrene mine – kurdere med familie i Iran, og diasporaen verden over. For oss er telefonen blitt vårt eneste bånd til hjemlandet og familien, til tross for at den ikke kan gjøre sin viktigste jobb: å sette oss i kontakt med hverandre.

Røyken fra flammene i Iran finner jeg i innleggene i sosiale medier også. Redaktørstyrte medier og norske journalister kritiseres enten for manglende dekning, vinklinger, valg av kilder eller mangel på dybde i sakene.

Samtidig som skjermene til foreldrene mine og iranerne fylles av overfylte likhus, spør mange familiemedlemmer meg hvorfor norske journalister ikke gjør en “bedre” jobb. I øynene deres kan jeg se gjenskinnet av unge kvinner og menn som tar til gatene. Av konsekvensene av å kjempe for frihet i et autoritært regime.

De siste årene har jeg dekket noen av de største nyhetene i verden som journalist for de samme mediehusene som konstant kritiseres. Nå som jeg står litt på utsiden av en vanlig nyhetsredaksjon, forstår jeg bedre noe av kritikken. Den er legitim, men også noe upresis.

Først: Norske journalister er ekstremt dyktige og engasjerte. Vi er heldige som har et stort mediemangfold i Norge. Det finnes mange gode eksempler i dekningen av Iran, sånn som denne saken i VG.

Men spørsmålet er egentlig ikke “hvorfor norske journalister ikke gjør en bedre jobb”. Spørsmålet er hvilke rammer jobber de innenfor?

I breaking-redaksjoner, som har ansvaret for den løpende dekningen av nyhetshendelser, er tempoet høyt. Jeg har ofte sittet på jobb med kollegaer som ikke rekker spise lunsj, eller gå på do. Nyhetene kommer på løpende bånd. Det er ikke mye rom for å dykke ned i det komplekse.

Og som publikum føles det som vi blir kastet fra den ene saken til den andre – før vi rekker å forstå det ene, er vi videre til det neste. Det føles som å komme inn midt i en TV-serie – uten en oppsummering av hva som skjedde “i forrige episode av kidnappingen, revolusjonen eller okkupasjonen”.

Dekningen lider av at nyhetsmediene vil være først med det siste, ha høyere trafikk enn konkurrentene og derav følger volum over dybde. Systemet er med andre ord dårlig tilpasset for en kompleks virkelighet. Resultatet er en dekning som gjør det vanskelig å se sammenhenger over tid.

Jeg har hørt medieledere argumentere med at man må se helheten av dekningen: Du må lese eller lytte til oss til frokost, lunsj, middag og kveldsmat. Da får du sammenhengen. Men realiteten er at publikum møter enkeltartikler, klipp eller overskrifter. Hvor mange har tid til å lese nyheter døgnet rundt?

Det er dette jeg prøver å forklare familiemedlemmene mine, mens tusenvis drepes i Iran. Foreldrene mine og iranerne teller antall lik i gatene. De prøver å ringe familie og venner, men lykkes ikke. Hvem lever og hvem er i likposen? Hvem drar ut og hvem kommer ikke hjem igjen? Nærmer vi oss å kunne reise tilbake for første gang på nesten 40 år? Spørsmålene forblir ubesvart enn så lenge.

Det er ikke bare diasporaen som prøver å ringe Iran. Det gjør journalistene også. For hvordan opplyser vi om det som skjer, uten å snakke med dem som står i det? Men tilgangen for journalister til Iran er ikke-eksisterende. Ingen kommer inn, og de lokale journalistene får ikke rapportere fritt og uavhengig uten å risikere å bli dømt for forræderi, spionasje og til døden. Lettere blir det heller ikke av at regimet stenger internett og isolerer befolkningen fra resten av verden.

Det er ikke så rart at nyansene er vanskelige å få frem når tilgangen er så begrenset og tempoet så høyt. Men nettopp derfor blir det viktigere å ta vare på dem. For når virkeligheten er komplisert, må journalistikken også tåle å gi rom for det.

Demo er vårt forsøk på å jobbe på den måten. Med færre saker, flere sammenhenger og mer tid til å forstå. Fordi det som skjer i Iran og verden forøvrig fortjener mer enn raske overskrifter og forenklede forklaringer.

___

Takk for at du ga tankene våre oppmerksomheten din – vi vet at den er verdifull. Hvem er «vi», lurer du kanskje på? Demo er i gang med å bygge Norges nye nyhetsmedium: et sted som senker tempoet, løfter blikket og lover aldri å sløse med tiden din. Det er nå eller aldri: Folkefinansieringen vår varer til 12. februar. Klikk her hvis du vil være med på å skape et mer nysgjerrig samfunn.