Epstein og vår mørke nysgjerrighet

Klarer vi å skille mellom nødvendig åpenhet og ren underholdningslyst?

Det siste jeg gjorde før jeg sovnet i går, var å scrolle gjennom flere hundre meldinger mellom Jeffrey Epstein og Mette-Marit. Det var altfor sent, jeg burde ha sovet, men jeg befant meg i den unyttige tilstanden der man er for trøtt til å legge seg.

Hva gjorde jeg egentlig nede i de e-postene? Jeg kan raskt finne fram et selvrettferdig journalistsvar – noe om å grave i hva som skjer når mennesker misbruker makt og posisjon.

Men skal jeg være ærlig handler det nok om at innblikket i et privat samtalerom mellom en prinsesse og en sexforbryter vekket en mørk nysgjerrighet i meg. Kunne jeg lese noe mellom linjene, avsløre en hensikt, finne et spor?

Jeg var neppe alene i går kveld. Vi velter oss i informasjon om Epstein-saken, og i pausene kan vi følge rettssaken mot Høiby. I skrivende stund kan jeg telle ti bilder av Mette-Marit alene på én forside.

Det paradoksale er at jo mer vi fråtser i detaljene, jo mer vi lar oss bombardere av overskrifter, desto mer uvirkelige føles de. Mennesker av kjøtt og blod forsvinner i strømmen av oppdateringer.

Hardtarbeidende journalister jobber døgnet rundt for å hjelpe oss forstå hva som skjer. Mange av dem må også kjempe en intens kamp om å være først ute med siste nytt. Det er en balansegang som krever stødighet, slik at ikke «Epstein og prinsessen» forvandles til en true crime-føljetong, og rettssaken til et realityshow.

For både Epstein-saken og rettssaken mot Høiby er alt annet enn underholdning. Begge har ofre av kjøtt og blod, mennesker som har blitt utsatt for ting som vil følge dem resten av livet.

Ser vi skandalene fra deres perspektiv, falmer underholdningsverdien raskt. Hvilken type oppmerksomhet ville de selv satt pris på? Jeg gjetter at svaret ikke er livedekning og 800 nyheter i døgnet. Hvordan kan vi som samfunn forebygge at andre må gjennomleve det samme? Kan vi gjøre noe med makten og strukturene rundt den? Med taushetskulturer? Her er det faktisk noe å tenke over.

Har deler av både den globale og den norske eliten operert i en annen moralsk virkelighet?

Utøves makt gjennom uformelle nettverk, der milliardærer inviterer politikere på ferie? Hvem kommer slike invitasjoner fra nå som Epstein er død? Når makt utøves i private fly, i chatter og i samtaler ved bassengkanten på milliardærers private øyer, skjer det så langt unna demokratisk kontroll som det er mulig å forestille seg.

Den siste uken har Norges uskyld for alvor bristet, og noen av de vi har hatt mest tillit til, har vist seg å bevege seg i sirkler hvor mørket har fått operere uforstyrret. Det er nettopp her journalistikken også får vist sin verdi, ikke gjennom raske oppdateringer, men systematisk arbeid som tvinger frem åpenhet. Åpenhet om en hensynsløshet og ansvarsløshet i deler av eliten som neppe begrenset seg til Epsteins øy og innboks.

Men når startskuddet for nyhetskappløpet har gått, må vi vise ekstra varsomhet. For mye står på spill, ikke bare livene til de involverte. Vi kan begynne med å skru opp nyansene. Det finnes mange gråtoner mellom overgrep mot mindreårige og dårlig dømmekraft. Vi kan ikke gjøre alle som er nevnt i filene til moralsk forkastelige monstre. Dekningen av bifigurene i Epstein-filene ligger ofte faretruende nær tankefeilen «guilt by association», der man dømmes bare fordi navnet ens opptrer i samme setning som Epstein.

Når ingen er rene, ender vi med å brenne bort all tillit i jakten på de skyldige. Vi spiller konspirasjonsteoretikernes spill, og alternative medier kan kose seg med overskrifter om en korrupt elite, basert på en navnesuppe der alle blir mer tilsølt jo flere som havner i gryta.

Det er synd. For de viktige historiene – dem Demo vil gå løs på, hvis vi får lov – handler om å undersøke de viktige og mørke spørsmålene sakene har brakt opp til overflaten. Spørsmål som handler om å forstå når makt utøves i det skjulte, hvordan makt og moral møtes, og hvordan vi kan rive beina vekk under dem som ønsker å misbruke posisjonen sin – helst før det finnes ofre som må anonymiseres.

Det er store spørsmål å forfølge. Det er en av grunnene til at det er så sentralt for Demo å publisere færre saker, som kan løfte andre perspektiver – både i tanke og formidling.

Det er derfor vi vil ta tempoet ned. For ingen har bruk for 800 nyhetsoppdateringer om samme sak. Eller å scrolle gjennom hundrevis av Epsteins e-poster, når de egentlig burde ligge og sove.