Vi må alle være brobyggere

For noen år siden leste jeg et intervju med Karpe-duoen Chirag og Magdi, gjort av forfatteren Zeshan Shakar i Elle.

Spesielt én del av samtalen resonnerte hos meg, både som journalist, og som norsk-kurder oppvokst på Oslo vest, i limbo mellom flere kulturer. Artistduoen og forfatteren pekte på hvordan ord som høres inkluderende ut, egentlig kan romme en forventning om at enkelte må tilpasse seg mer enn andre.

Zeshan Shakar skriver: «Hadde noen kalt meg brobygger', hadde det gjort litt vondt».

Chirag svarer: «Det er noe med du er ikke en sånn utlending som de andre, som ligger i det». Så spør han retorisk: «I et møte med en annen person, hvor mye av broa bygger jeg og hva bygger den andre personen? Hvis vi faktisk bygger broa sammen, fint, men hvis det kun er jeg ... Det som er litt ekkelt med det er at de som majoritetsbefolkningen ofte kaller en brobygger, er en person som har bygd en eller annen bro mot dem, som de kan gå over.»

Jeg har ofte blitt kalt brobygger i livet, og jeg har møtt andre brobyggere.

Da jeg var barn pleide foreldrene mine og jeg å bli invitert hjem på middag til den lokale presten i Ullern kirke og mannen hennes. Foreldrene mine kunne ikke norsk så godt på den tiden. Samtalene var ofte korte, kleine og enkle under disse middagene. Radioen stod gjerne på i bakgrunnen, som om den skulle fylle stillheten.

Jeg forsto egentlig aldri hvorfor prestefamilien ville ha oss der. Likevel sluttet de aldri å invitere oss. Igjen og igjen dro vi hjem til dem. Mens jeg helst bare ville leke eller se på TV, ble jeg familiens oversetter. Jeg ble en brobygger mellom foreldrene mine og deres møte med nordmenn og Norge. Mellom dem og prestefamilien, skolen og byråkratiet.

I oppveksten hadde vi en nabo i etasjen under oss. Hun var gammel, røyket som en høvding og introduserte meg for sushi for første gang. Jeg hatet sushi, men elsket henne. «Bestemor» kalte vi henne, både foreldrene mine og jeg.

Døren hos min norske bestemor stod alltid åpen. Fra vi flyttet til Norge, til hun døde i 2013, var hun en del av familien vår – og vi en del av hennes. Også her var språket et problem for foreldrene mine i begynnelsen. På besøk hos henne hadde foreldrene mine med kurdiske retter, og jeg hadde med ordforrådet til et barn.

Felles for bestemor, prestefamilien og oss, var at vi delte ansvaret som brobyggere. Relasjonene ble bygget fra hver vår ende, sammen, til tross for at språket ikke strakk til. Men samtalen mellom Zeshan, Chirag og Magdi handler ikke om sånne som dem. Det handler om de som har kalt oss brobyggere, uten å bidra fra sin side.

De satte ord på noe jeg har opplevd selv, men ikke hadde et språk for å beskrive. Å bli rost for noe som innebar et ansvar påført meg av andre. Det er noe jeg har kjent på ofte i livet: Brobygging kan ofte innebære en skjev fordeling av ansvar. Noen forventes å bygge forbindelsen alene, mens andre kan velge om de vil bruke den eller ikke, som Chirag påpekte overfor Zeshan.

Jeg har tenkt mye på dette i forbindelse med jobben i Demo. For jeg innser at Demo også er et forsøk på det prestefamilien og bestemor gjorde sammen med foreldrene mine. Vi inviterer deg til å bygge noe sammen.

Hvorfor det? Fordi vi opplever at forbindelsene mellom oss svekkes. På tross av at vi aldri har hatt enklere tilgang på informasjon og mennesker, forstår vi hverandre dårligere. Tempoet er høyt, frontene skarpe og rommet for nyanser stadig mindre. Over tid har algoritmene skapt ekkokamre, splittelse og en følelse av at vi ikke lenger snakker om den samme virkeligheten. Den offentlige samtalen er blitt et landskap av støy, krutt og skyttergraver, der skrikene blir høyere, mens broene imellom blir smalere og mer skjøre.

I et slikt landskap trenger vi å spørre oss selv på hvilken måte lytter vi til hverandre?

Hvem tar ansvar for å bygge forbindelser? Journalistikken er en del av svaret.

Ikke som noe som står på avstand og kun peker på problemer eller løpende hendelser, men som bygger forståelse – og broer – i en tid der mye trekker oss fra hverandre. Vi må åpne rom og samtaler hvor mennesker med ulike erfaringer kan møtes, gå i dialog og utfordre hverandre. Ikke for å bli enige, men for å forstå mer av hverandre.

En av dere, Guro Melting Brauteset, sa det best: “Når vi får mulighetene til å se nyansene, så blir vi mer robuste som samfunn.” Derfor inviterer vi deg til å være med og forme Demo. Vi får det ikke til uten dere.